Regjering på oppsigelse!

Det har vært spennende å følge maktkampen som pågår i SV i det siste, etter den dramatiske valgkvelden der Halvorsen sa at nok var nok. Nå ser det ut til at Audun Lysbakken står igjen som den antatte etterfølgeren, selv om Holmås har mye støtte i grasrota av partiet.

Uansett hvem av de to bergenserne som overtar så har de sagt klart fra om at regjeringssamarbeidet står fast. Lysbakken sa klart fra om at "vi tusler ikke ut av regjering på grunn av et dårlig lokalvalg." Jeg er tvert om helt overbevist om at akkurat dét kommer til å skje.

SV har hatt mye innflytelse i kjernesakene i den rødgrønne regjeringa, og begge mener nok at SV vil kunne påvirke i enda større grad med et dårlig valgresultat i ryggen, som gir dem et nærmest "internt kabinettspørsmål". SV nekter å ta flere tap, spesielt på miljøsaker, og vil samtidig kreve en større del av seirene til regjeringen, som velgerne primært har gitt Ap poeng for. Et åpenbart eksempel her er den økonomiske politikken.

Med et SV som kommer til å nekte å gå bort fra primærstandpunktene, blir det vrient å oppnå kompromisser i viktige saker fremover. En klimamelding er på vei, og det kan fort også bli en runde to av debatten om pensjonsreformen i løpet av det neste året - i allefall med slike "dystre" prognoser. En rekordlav rente, samtidig som man har en en særnorsk boom i økonomien, vil også kreve at regjeringen er nøysom i de neste to statsbudsjettene, og følgelig gi mindre "friske penger til dei gode formåla".

Sp vil dermed også ha færre midler "å bestikke" distriktene med, samtidig som konfliktene med SV vil komme tettere. Det er en stor åker av grasrot i Sp som gjerne ser at partiet søker mot sentrum igjen, anført av den neste lederen, Ola Borten Moe. Ingen kan si at regjeringssamarbeidet har vært en velgermagnet for Sp, til tross for at de har vært flinke til å få frem seirene sine. Det kan godt være at det vil være mer valgflesk å hente til bønder og distrikter i et framtidig samarbeid med Krf og Ap.

Ap har dratt lasset, og fått mye kred for det. Men utraderte samarbeidspartnere gjør det veldig legitimt for partiet å se seg lystent omkring. Ap har allerede begynt flørtet vilt med sentrum, og de vil fortsette med det frem til Krf velger side. En seriøs flørt med Krf vil måtte provosere SV på sikt, og da blir det rødgrønne regjeringssamarbeidsklimaet i alle fall tynnslitt.  

Etter min mening bærer alt dette bud om at regjeringen før valget i 2013 vil hete Stoltenberg 3, og bestå av kun Ap. SV vil på et nært tidspunkt påberope seg regjeringsslitasje (gjerne på en miljøsak, som en nedtur i klimameldingen, kullutvinning på Svalbard eller olje i nord), og kreve å få komme tilbake til den fristende opposisjonen, som partiet mestrer så godt. Det vil være mer godt enn vondt for alle de tre partiene - og da tror jeg de politiske tyngdelovene føre til at det skjer. Det vil nok ikke skje før den nye lederen har overtatt, antakelig rundt sommer/høst 2012, litt avstand fra Halvorsens avgang vil de nok ha.

Uansett om det blir Lysbakken eller Holmås som overtar et skadeskutt SV, den neste partilederen vil ta partiet ut av Halvorsens regjeringsprosjekt, og bygge partiet fra den posisjonen det kan best - opposisjon.

Hvordan kan JEG bidra?

Kommentatorer og bloggere har i etterkant av terroren i Oslo og på Utøya skrevet mye om at vi som samfunn må stå sterkere sammen. De vemodig vakre minnemarkeringene har vist frem et Norge som ikke lar seg skremme av frykt, eller lamme av sorg.

Jens Stoltenberg og traumatiserte AUF-ere responderte umiddelbart ved å si at den beste og eneste måten å hedre ofrene på, og samtidig straffe terroristen, er ved å skape et samfunn med mer demokrati, mer åpenhet og mer toleranse. Som mange allerede har påpekt: slike vakre og svulstige ord har vært helt på sin plass!

Senere har vi forsøkt å fylle disse ordene med konkret innhold; enkelte har foreslått krysskulturelle tea-parties, andre har snakket om stemmerett for 16-åringer og rekordhøy valgdeltagelse. Atter andre har påpekt at vi må endre hvordan vi snakker om, og til, hverandre, i politiske debatter og i samfunnet forøvrig. Det eneste sikre bøtemiddelet mot hat er gjensidig respekt.

Så hva kan hver enkelt gjøre for å bidra til at debattklimaet vårt blir bedre? Hva kan jeg selv gjøre? Dette er mine umiddelbare tanker:

• Jeg vil være enda mer aktiv i politiske debatter, også kontroversielle temaer som ytringsfrihet/personvern og innvandrings- og integreringspolitikk. Den offentlige debatten blir bedre av at jeg - og du - deltar i den.
  
• Jeg vil delta i samtalen når noen kommer med en fremmedfiendtlig, smårasistisk eller innvandringshatende kommentar - i stedet for å "holde meg for god for det", og unnvike ubehaget. Vi alle har et ansvar for at slike holdninger blir debattert, ikke forsøkt tiet i hjel.
• Sist, men ikke minst; Jeg vil påpeke til alle dem som gjør narr av høyre- og venstreradikale at debatten neppe blir mer opplyst av enda mer polarisering, og at vi har et felles ansvar for at alle kan føle seg hørt. Vi skal ha såpass stor tro på våre argumenter for toleranse og menneskeverd at vi kan bruke dem uten å tråkke på andre.

Dette var mine tre forslag, gjerne kom med dine tanker, innspill og flere forslag i kommentarfeltet.

Til Ungdommen

Nordahl Griegs dikt "Til Ungdommen" har vært skremmende presist og aktuelt den siste tiden:

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Politisk spill om ... kraftsystemet??

Den siste tidens debatt om kraftsystemet har vært en underlig affære. Man skulle tro at noe så teknisk og ingeniørsk som hvordan strøm skal overføres, hadde begrenset interesse i det politiske landskap. Men, når enkelte geografiske områder blir rammet med høye strømpriser over tid reagerer mange. De fleste er heldigvis enige om at det er politisk mål med lik pris for strøm i energinasjonen Norge, som eksporterer ti ganger mer energi enn vi selv forbruker. Noe annet ville vel vært et brudd med den egalitære norske sosialdemokratiske tradisjon - og sikkert et krav fra et distriksvennlig Senterparti i regjering? Energiminister Riis-Johansen har også gjentatte ganger sagt at lik strømpris er et viktig mål. Men, så kom kraftutvalget ferske rapport om tiltak til å gjøre noe med situasjonen på kort sikt - og da ble alle politikere i både posisjon og opposisjon alarmerte - for hvordan man kan få lik strøm ved å innføre tusenvis av nye prisområder?

Problemet her er at politikerne forholder seg til innspillene fra ingeniører som min tidligere foreleser Gerard Doorman som et angrep på lik strømpris for alle. Det utvalget faktisk mener, er siden vi har hatt tverrpolitisk aversjon mot linjeutbygging, og dermed alt for lite overføringsnett - må vi gjøre tiltak for å få energien til å flyte med mindre motstand, enkelt sagt. Ved å optimalisere linjesystemet med masse noder, vil man få enda bedre prissignaler for hvilke områder som har behov for strøm til enhver tid, og hvilke strømlinjer som sårt trenger utbygging. Dette vil gjøre at det nødvendigvis vil være ulike priser ulike steder, men utvalget hevder at prisene vil være mindre urettferdige over tid, og det er det som er mest interessant? Riis-Johansens drøm om lik pris blir dermed ikke umiddelbart oppnådd.

Men - og dette er et viktig men. Ikke glem at politikerne rår over en hel masse virkemidler de kan bruke, dersom de har forsøkt å lage et liberalisert marked som ikke har forutsetningene til å virke slik det skal (pga eksempelvis for lite overføringskapasitet). Mitt forslag er dermed at politikerne slår to fluer i en smekk, og får et kraftsystem som fortsatt har fungerende prissignaler, og lik strømpris for alle. Hvordan får man til det? Ved å følge anbefalingene fra utvalget om å innføre (noen) flere prisområder, men la de områdene som har betalt overpris få dette justert i etterskudd, i form av skattelettelse tilsvarende det de har betalt for mye.

Løser dette problemet da, og er egentlig så farlig om noen (les Midt-Norge) betaler for mye? Jeg mener bestemt ja! på begge spørsmålene, og forklaringen kommer i neste bloggpost..

Fremtidens utdanning

På torsdag er andre samling for Studentrådet, og denne gangen skal vi diskutere fremtiden for norsk utdanning. Problemstillingen denne gangen lyder:

"Stadig flere tar høyere utdanning, og dette vil øke fremover. Hvordan bør vi satse i høyere utdanning, og hvordan kan vi utnytte denne kompetansen på en mer hensiktsmessig måte? "

"Samtidig som vi får flere unge med høyere utdanning, vokser andelen eldre med høyt erfarings- og kunnskapsnivå. Hvilke muligheter gir dette norsk arbeidsliv med tanke på utnyttelse av kunnskap og nye markeder? "

Som dere forstår er det et tema mange har sterke meninger om, og jeg vil gjerne ha innspill fra fremtidige, nåværende eller tidligere studenter som er opptatt av høyere utdanning!

Er mer studiestøtte, eller studielån løsningen, eller kaster man da bare mer penger etter gode intensjoner? Hva med skolepenger - vil studenter bli mer målbevisste og gjennomtenkte dersom man får en kostnad (symbolsk eller reell) å forholde seg til?

Bør man stimulere til at studenter studerer det samfunnet trenger, eller skal studier være primært for egen atspredelse?

Tanker, innspill og kommentarer mottas med takk og stående ovasjoner! =)

EU - What to do?

For oss som arbeider for at Norge en dag skal bli medlem av EU virker hverdagen full av nedturer. Folk flest, og politikere flest, mener EU-saken er en ikke-sak, og dermed noe som kun er opp til fanatikerne å mene noe om. Det at nordmenn ikke diskuterer EU og Europas utvikling tas som signal på at dette er noe samfunnet og meningsbærere ikke trenger ha en mening om. Det er både frustrende og ansvarsløst.

Man må være Frp-representant for å mene at politikernes rolle i samfunnet er å følge folkestrømningen. I vårt samfunn gir vi politikere og statsmenn makt til å lede; til å ta ansvarlige, gjennomtenkte og vanskelige beslutninger for oss. Til å stake ut en kurs som vi kan velge å støtte eller forkaste, men i allefall en retning som er modig og meningsfull. Politikere som kun klapper på ryggen til forrige taler, har ingen funksjon annet enn å opprettholde status quo.

Det er åpenbart at EU-saken er en kontroversiell sak, som det er vanskelig å tjene stemmer på, det ser vi ved at selv de tøffeste politikerne velger å skyve både det ene og det andre landet foran seg. Men det at en sak er kontroversiell og vanskelig gjør det bare enda viktigere for politikere å ta ansvar. Å lede, snarere enn å bli ledet. Vi EU-tilhengere kan drømme om islandsk medlemskap; innføring av euro i Danmark eller Sverige, eller en gjennomgang av EØS-avtalen. Hvis vi har ambisjoner om selv å lede, må vi dessverre gjøre jobben selv.

Så hvordan gjøre jobben? For det første må vi spre informasjon om hva EU er, og hva EU ikke er. EU er en politisk arena der europeere samles for å løse regionale utfordringer. Det er ikke et markedsliberalistisk udyr som utnytter de 500 millioner innbyggerne i EU-landene. Vi må knuse mytene om at EU er udemokratisk, og at nasjonalstaten Norge er mye bedre. EU kommer ikke til å ta oljen vår som mange tror(!), og det vil fortsatt være "lys i glasa" i distriktene ved et EU-medlemskap, bare sammenlign utviklinga av nedgangen i antall gårdsbruk i EU-landene Finland og Sverige, med Utenforlandet Norge!

Vi trenger modige politikere og meningsbærere som snakker om hvor viktig Europa er for Norge, og hvor viktige beslutninger som tas i Europaparlamentet hver uke, uten at vi har rett til å være tilstede.

Realiteten er heldigvis at EU-tilhengere vinner hver dag. Hver eneste dag blir vi tettere integrert, gjennom lover og standardiseringer, med et Europa som tar beslutninger som har stor betydning for oss. Nordmenn har valgt å akseptere det demokratiske problemet at EU bestemmer hva som skal bli norsk lov, uten at vi har reell påvirkningskraft i prosessen. Heldigvis har EU ofte de samme ambisjoner og interesser som oss. Når de ikke har det, som i sel-saken, bankinnskuddsdirektivene og i Nordområdene er situasjonen alvorlig. Da er vi avhengig av å ringe til våre svenske eller danske venner, og håpe de vil ta kampen for oss. Det gjør de sjelden, og det har jeg full forståelse for.

Vi må ta kampen selv, det har vi alle ansvar for. Og vi får ikke hjelp utenfra, så det er bare å brette ned ermene, spisse argumentene og starte debattene. Overbevis venner og kjente, det er alle rundt oss som er en del av det Norge og Europa vi sammen skal skape i fremtiden!

Diplomatiske fraser

Var på tur til Armenia med Europeisk Ungdom i februar, og vi møtte blant annet denne flotte gjengen. Det som er mest interessant er kritikken av norske relasjoner i regionen. Armenerne gjorde det helt klart de ikke aksepterte at Norge opererer med andre standarder overfor land med olje, som med andre land. Det setter uttalelsene til Jo Stein Moen i Nei til EU fra EU-debatten på Dragvoll i perspektiv; "Norge har ikke økonomiske interesser i utlandet". Ikke det?Hvorfor mener armenerne da at vi setter andre krav til Aserbajdsjan enn til Armenia, og kan det ha noe med dette å gjøre? Eller dette?