EU - What to do?

For oss som arbeider for at Norge en dag skal bli medlem av EU virker hverdagen full av nedturer. Folk flest, og politikere flest, mener EU-saken er en ikke-sak, og dermed noe som kun er opp til fanatikerne å mene noe om. Det at nordmenn ikke diskuterer EU og Europas utvikling tas som signal på at dette er noe samfunnet og meningsbærere ikke trenger ha en mening om. Det er både frustrende og ansvarsløst.

Man må være Frp-representant for å mene at politikernes rolle i samfunnet er å følge folkestrømningen. I vårt samfunn gir vi politikere og statsmenn makt til å lede; til å ta ansvarlige, gjennomtenkte og vanskelige beslutninger for oss. Til å stake ut en kurs som vi kan velge å støtte eller forkaste, men i allefall en retning som er modig og meningsfull. Politikere som kun klapper på ryggen til forrige taler, har ingen funksjon annet enn å opprettholde status quo.

Det er åpenbart at EU-saken er en kontroversiell sak, som det er vanskelig å tjene stemmer på, det ser vi ved at selv de tøffeste politikerne velger å skyve både det ene og det andre landet foran seg. Men det at en sak er kontroversiell og vanskelig gjør det bare enda viktigere for politikere å ta ansvar. Å lede, snarere enn å bli ledet. Vi EU-tilhengere kan drømme om islandsk medlemskap; innføring av euro i Danmark eller Sverige, eller en gjennomgang av EØS-avtalen. Hvis vi har ambisjoner om selv å lede, må vi dessverre gjøre jobben selv.

Så hvordan gjøre jobben? For det første må vi spre informasjon om hva EU er, og hva EU ikke er. EU er en politisk arena der europeere samles for å løse regionale utfordringer. Det er ikke et markedsliberalistisk udyr som utnytter de 500 millioner innbyggerne i EU-landene. Vi må knuse mytene om at EU er udemokratisk, og at nasjonalstaten Norge er mye bedre. EU kommer ikke til å ta oljen vår som mange tror(!), og det vil fortsatt være "lys i glasa" i distriktene ved et EU-medlemskap, bare sammenlign utviklinga av nedgangen i antall gårdsbruk i EU-landene Finland og Sverige, med Utenforlandet Norge!

Vi trenger modige politikere og meningsbærere som snakker om hvor viktig Europa er for Norge, og hvor viktige beslutninger som tas i Europaparlamentet hver uke, uten at vi har rett til å være tilstede.

Realiteten er heldigvis at EU-tilhengere vinner hver dag. Hver eneste dag blir vi tettere integrert, gjennom lover og standardiseringer, med et Europa som tar beslutninger som har stor betydning for oss. Nordmenn har valgt å akseptere det demokratiske problemet at EU bestemmer hva som skal bli norsk lov, uten at vi har reell påvirkningskraft i prosessen. Heldigvis har EU ofte de samme ambisjoner og interesser som oss. Når de ikke har det, som i sel-saken, bankinnskuddsdirektivene og i Nordområdene er situasjonen alvorlig. Da er vi avhengig av å ringe til våre svenske eller danske venner, og håpe de vil ta kampen for oss. Det gjør de sjelden, og det har jeg full forståelse for.

Vi må ta kampen selv, det har vi alle ansvar for. Og vi får ikke hjelp utenfra, så det er bare å brette ned ermene, spisse argumentene og starte debattene. Overbevis venner og kjente, det er alle rundt oss som er en del av det Norge og Europa vi sammen skal skape i fremtiden!

Diplomatiske fraser

Var på tur til Armenia med Europeisk Ungdom i februar, og vi møtte blant annet denne flotte gjengen. Det som er mest interessant er kritikken av norske relasjoner i regionen. Armenerne gjorde det helt klart de ikke aksepterte at Norge opererer med andre standarder overfor land med olje, som med andre land. Det setter uttalelsene til Jo Stein Moen i Nei til EU fra EU-debatten på Dragvoll i perspektiv; "Norge har ikke økonomiske interesser i utlandet". Ikke det?Hvorfor mener armenerne da at vi setter andre krav til Aserbajdsjan enn til Armenia, og kan det ha noe med dette å gjøre? Eller dette?

Slå sammen Levanger og Verdal`n?

Jeg synes det høres ut som en kjempeide å slå sammen to av de største landbrukskommunene i Nord-Trøndelag. Mitt fødefylke Nord-Trøndelag har lenge slitt med å ikke ha et tettsted som kan stå frem som det naturlige senteret i fylket. Steinkjer og Stjørdal er cirka like store, med 20 tusen innbyggere, uten at noen av disse er spesielt tiltrekkende steder å reise til for oss som ikke bor der. En sammenslåing av Levanger og Verdal vi kanskje bidra til å skape et naturlig sentrum, i tillegg til å være et industrikluster i Nord-Trøndelag.

En slik storkommune vil også bli en premissleverandør som den største landbrukskommunen i Norge, og med det gode samarbeidet i Inherred Samkommune(riktignok et prøveprosjekt) er dette noe som virkelig er mulig å få til. Det største problemet vil selvsagt være politikerne; "for hvor skal ordføreren komme fra, og hvor skal rådhuset ligge?" Det var slike "barnslige" uenigheter som ødela sammenslåingen mellom Bjugn og Ørlandet i Sør-Trøndelag i fjor, og som heldigvis ikke blir et problem mellom Inderøy og Mosvik i Nord-fylket, siden Mosvika åpenbart er den svake part..

Det er mye bra som skjer i Trøndelag på sammenslåingsfronten for tiden, men Tom Staavi viser at behovet fortsatt er stort, for å kunne få en mer effektiv tjenesteleverandør der folk bor. Røst vil aldri måtte bli sammenslått med andre kommuner, og heller ikke andre små steder langt unna naboene. Men det er ikke et argument mot å slå sammen kommuner der sentrene ligger 10 til 20 minutter unna hverandre. Da vil det være store synergieffekter(fancy ord), for de fleste små kommuner.

Det er i alle fall flott at Andreas Hjelmstad i Høyre går foran for å slå sammen Levanger og Verdal, kanskje de små vil følge etter, hvis de ser at store går foran?

Får euroen spanskesyken?

(Artikkel i Europeeren, høst 2009)

Mange land går nå inn for å få euro som sin nye valuta. Vi kjenner godt til Island, som nå gjerne vil bli en del av valutasamarbeidet i EU, men også medlemsland som Polen, Tsjekkia, Ungarn og de baltiske landene er svært ivrige etter å få euroen som betalingsmiddel, gjerne så fort som mulig. De fleste av disse landene har små, åpne økonomier, med stor eksportandel, og har merket ulempene med å ha en liten valuta under finanskrisen. Men er det bare positive sider ved å ha én felles valuta for hele Europa?

Før euroen ble innført sa kritikere at med å ha en felles valuta vil det følge store økonomiske kostnader. Samme valuta krever felles pengepolitikk, og det betyr felles rentenivå i de forskjellige eurolandene. Tenk deg at ett land går inn i en resesjon, og et annet er i midten av en økonomisk opptur. Det første landet trenger lavere rentenivå for å stimulere til økt forbruk og produksjon, mens det andre landet trenger høyere rentenivå for bremse farten i økonomien. Hva skjer da når rentenivået må være det samme i begge landene? Er det ikke da en risiko for at den ene landet forblir i en økonomisk hengemyr over lengre tid, og at det andre landet ikke klarer å redusere farten? Frem til i fjor høst hadde ingen av medlemslandene i eurosamarbeidet opplevd en slik resesjon, så ”syretesten" kan komme med finanskrisen.

Tidligere vinner av Nobels minnepris i økonomi, Robert Mundell, kom i 1961 med sin kjente teori om et optimalt valutaområde. Et område som kunne være godt egnet for en felles valuta, krevde minimum én av to ting: Landene måtte enten oppleve de samme økonomiske sjokkene, eller innbyggerne måtte være veldig geografisk mobile, dvs at de var innstilt på å reise til et annet av landene i regionen for å ta jobber når det gikk dårlig i sitt eget land. Dersom innbyggerne var så mobile kunne de rette opp for sjokk som rammer enkeltland, ved at arbeidsledigheten i det kriserammede landet blir lavere når folk flytter etter jobbene.

I euroområdet er ingen av Mundells krav oppfylt. På grunn av kulturforskjeller og mange ulike språk i Europa er det ikke gitt at innbyggere pakker tannbørsten for å flytte fra Spania til Tyskland. Fortiden har også vist at den økonomiske utviklingen i ulike land i Europa ofte er veldig forskjellig. Ett eksempel er Tysklands samling i 1990, som førte til stor økning i etterspørselen, og dermed behov for å øke rentene. Samtidig var situasjonen helt annerledes i resten av Sentral-Europa, som i Frankrike, der det var behov for å sette rentene ned for å få hjulene i gang.

Vi kan komme til å se den samme situasjonen i ettervirkningene av finanskrisen. Den kan føre til ulike virkninger i ulike land, og dermed behov for forskjellige løsninger. I Spania er arbeidsledigheten nå opp mot 18 %, og Italia sliter også hardt. Disse landene har, siden de er en del av eurosamarbeidet, ikke mulighet til å bruke spesielle pengepolitiske virkemidler, og har som EU-medlemmer også liten mulighet til å bruke av statsbudsjettene sine for å komme med krisetiltak. Dette kan føre til at arbeidsledigheten forblir høyere over lengre tid, enn den ville blitt dersom disse landene kunne devaluert valutaen (dvs økt sin konkurranseevne ved å redusere verdi av egen valuta i forhold til andres).

Det er naturligvis store fordeler knyttet til en felles valuta, som enklere eksport, bedre konkurranse mellom bedrifter i ulike land, og mindre veksling for reisende. Likevel kan det være lurt å følge med godt hva som skjer med økonomien i eurosonen utover. Hvis euroen begynner å harke, er det ikke sikkert den vil være like populær i fremtiden som i dag.

Første post!

Planen er å opprette denne bloggen for å ha et sted å legge ut artikler jeg har skrevet i forskjellige sammenhenger, og litt for å legge ut mine mer eller mindre gjennomtenkte tanker og meninger. Håper du kommenterer hvis det er noe som du synes er veldig bra, eller veldig irriterende!

Velkommen skal du være!

/ Morten