Får euroen spanskesyken?

(Artikkel i Europeeren, høst 2009)

Mange land går nå inn for å få euro som sin nye valuta. Vi kjenner godt til Island, som nå gjerne vil bli en del av valutasamarbeidet i EU, men også medlemsland som Polen, Tsjekkia, Ungarn og de baltiske landene er svært ivrige etter å få euroen som betalingsmiddel, gjerne så fort som mulig. De fleste av disse landene har små, åpne økonomier, med stor eksportandel, og har merket ulempene med å ha en liten valuta under finanskrisen. Men er det bare positive sider ved å ha én felles valuta for hele Europa?

Før euroen ble innført sa kritikere at med å ha en felles valuta vil det følge store økonomiske kostnader. Samme valuta krever felles pengepolitikk, og det betyr felles rentenivå i de forskjellige eurolandene. Tenk deg at ett land går inn i en resesjon, og et annet er i midten av en økonomisk opptur. Det første landet trenger lavere rentenivå for å stimulere til økt forbruk og produksjon, mens det andre landet trenger høyere rentenivå for bremse farten i økonomien. Hva skjer da når rentenivået må være det samme i begge landene? Er det ikke da en risiko for at den ene landet forblir i en økonomisk hengemyr over lengre tid, og at det andre landet ikke klarer å redusere farten? Frem til i fjor høst hadde ingen av medlemslandene i eurosamarbeidet opplevd en slik resesjon, så ”syretesten" kan komme med finanskrisen.

Tidligere vinner av Nobels minnepris i økonomi, Robert Mundell, kom i 1961 med sin kjente teori om et optimalt valutaområde. Et område som kunne være godt egnet for en felles valuta, krevde minimum én av to ting: Landene måtte enten oppleve de samme økonomiske sjokkene, eller innbyggerne måtte være veldig geografisk mobile, dvs at de var innstilt på å reise til et annet av landene i regionen for å ta jobber når det gikk dårlig i sitt eget land. Dersom innbyggerne var så mobile kunne de rette opp for sjokk som rammer enkeltland, ved at arbeidsledigheten i det kriserammede landet blir lavere når folk flytter etter jobbene.

I euroområdet er ingen av Mundells krav oppfylt. På grunn av kulturforskjeller og mange ulike språk i Europa er det ikke gitt at innbyggere pakker tannbørsten for å flytte fra Spania til Tyskland. Fortiden har også vist at den økonomiske utviklingen i ulike land i Europa ofte er veldig forskjellig. Ett eksempel er Tysklands samling i 1990, som førte til stor økning i etterspørselen, og dermed behov for å øke rentene. Samtidig var situasjonen helt annerledes i resten av Sentral-Europa, som i Frankrike, der det var behov for å sette rentene ned for å få hjulene i gang.

Vi kan komme til å se den samme situasjonen i ettervirkningene av finanskrisen. Den kan føre til ulike virkninger i ulike land, og dermed behov for forskjellige løsninger. I Spania er arbeidsledigheten nå opp mot 18 %, og Italia sliter også hardt. Disse landene har, siden de er en del av eurosamarbeidet, ikke mulighet til å bruke spesielle pengepolitiske virkemidler, og har som EU-medlemmer også liten mulighet til å bruke av statsbudsjettene sine for å komme med krisetiltak. Dette kan føre til at arbeidsledigheten forblir høyere over lengre tid, enn den ville blitt dersom disse landene kunne devaluert valutaen (dvs økt sin konkurranseevne ved å redusere verdi av egen valuta i forhold til andres).

Det er naturligvis store fordeler knyttet til en felles valuta, som enklere eksport, bedre konkurranse mellom bedrifter i ulike land, og mindre veksling for reisende. Likevel kan det være lurt å følge med godt hva som skjer med økonomien i eurosonen utover. Hvis euroen begynner å harke, er det ikke sikkert den vil være like populær i fremtiden som i dag.